utfordring....

jeg... jeg.. jeg alltid frykter å tegne en portrett av meg selv, men fordi, fordiii... blir jeg utsatt til prestasjoner: er dette meg, liknes jeg på den, indre følelse av det går ikke som skal... føles portrettet som meg.... masse tanker som er som en press i hødet mitt, og jeg HATER, at menneske kan kommentere det.. mmmm. Det er å risikere... men, så lenge filosofien er å kunne skape hva man vil, i forhold med mine egne premiser og følelser, er ikke så viktig mål som kommer utenfor, det er viktig at det passer her p nå med hva jeg egentlig føler, og det er spennende og utfordrende å kunne male/ tegne seg selv

jeg tok et bilde som jeg liker, elsker PROFILER, jeg vet ikke hvorfor faktisk, og jeg tok en papir som allerede hadde litt rotete farger, uten kontrol, og begynte å tegne, og jeg merker at jeg er alltid så besatt av min perfeksjon at jeg ikke kan følge en regel : for eksempel om å skissere først alt og forsette med detajer.. NEI, det kan jeg ikke, jeg har blitt opptatt av blikket, da begynner og slutter med det, det hender at jeg plutselig ikke klarte å se proporsjoner.... men men, litt irriterende men... det er fordi det som jeg maler, SUGER MEG, DRA MEG I SIN VERDEN, og jeg og tegninger ble i samme verden for en stund, jeg ikke klarte å slutte å bruke farger.. jeg ble irritert fordi jeg ikke hadde renne farger, alle hadde olje maling eller akryl eller lim..... så vil neste gang.. kanskje passe på å ha litt mere orden og rene ting... det er fascinerernde å tegne blikk, det er noe spesielt med det, håret er ikke farlig .. og da tenke jeg kanskje å fantasere om å sette persil i som hodet, eller noe som vil komme fra fantasi, vet ikke, jeg vil finne på det helt sikkert, om jeg vil ha det realistisk eller ikke er mitt valg, så lenger jeg føler at det som blir skapt stemmer med min indre intuisjon og fornøyelse...